Den 20. august 1961 ble Steve McMahon født i Liverpool. I dag fyller den tidligere engelske landslagsspiller dermed 65 år, og det er en god anledning til å hylle en av de spillerne som kanskje ikke alltid får den største plassen i fortellingen om Liverpools gylne 1980-tall, men som var helt avgjørende for balansen på et av klubbens beste lag noensinne.
Når man tenker på Liverpool fra andre halvdel av 1980-tallet, dukker navn som Ian Rush, John Barnes, Peter Beardsley og Kenny Dalglish raskt opp. Men midt på banen fant man Steve McMahon – hard, kompromissløs, arbeidsom og samtidig en langt bedre fotballspiller enn ryktet hans som fysisk midtbanespiller kanskje antyder.
Fra Everton til den røde delen av Liverpool
Historien blir ikke mindre interessant av at McMahon faktisk startet karrieren hos Liverpools lokalrivaler Everton. Han var til og med ballgutt i klubben som barn, før han jobbet seg hele veien opp til førstelaget og nådde 100 ligakamper for Everton.
Liverpool var interessert i ham allerede tidlig, men McMahon ønsket på det tidspunktet ikke å bytte direkte mellom de to rivalene. I stedet gikk turen til Aston Villa i 1983.
To år senere var imidlertid tiden kommet.
I september 1985 betalte Liverpool rundt 350 000 pund for McMahon, som samtidig ble Kenny Dalglishs første innkjøp etter skottenes overtagelse som spillende manager.
Det skulle vise seg å være litt av et geni-trekk.
Suksess fra første sesong
Allerede i sin første sesong på Anfield var McMahon med på å vinne The Double. Liverpool vant både det engelske mesterskapet og FA-cupen i 1985/86, selv om McMahon ennå ikke var helt fast mann og startet FA-cupfinalen mot Everton på benken.
Hans første Liverpool-mål kunne nesten heller ikke vært skrevet bedre. Det kom på Goodison Park mot nettopp Everton bare noen få uker etter overgangen til Liverpool.
Etter hvert vokste hans betydning markant.
Liverpool hadde mistet Graeme Souness i 1984, og det var ingen liten oppgave å erstatte en av Europas mest komplette og fryktede midtbanespillere. McMahon ble ikke en kopi av Souness, men han ga Liverpool noe av den samme aggressiviteten, intensiteten og viljen til å dominere området sentralt på banen.
Samtidig kunne han spille fotball.
Han hadde blikk for pasningen, kunne drive ballen fremover og var ikke redd for å avslutte fra distanse. 50 mål i 277 offisielle Liverpool-kamper forteller svært godt at McMahon var betydelig mer enn mannen som skulle vinne duellene.
Motoren på et av Liverpools beste lag
Steve McMahons kanskje aller beste periode kom med det fantastiske Liverpool-laget i 1987/88.
Kenny Dalglish hadde John Barnes, Peter Beardsley, John Aldridge og Ray Houghton til rådighet i et offensivt lag som spilte noe av den flotteste fotballen Anfield noensinne hadde sett. Liverpool startet ligasesongen med 29 kamper uten tap og endte som mestere med 90 poeng etter bare to tap i 40 kamper.
Bak de offensive kunstnerne var McMahon en perfekt kontrast.
Han vant ballene, dekket områdene og sørget for at de mer kreative spillerne kunne konsentrere seg om å gjøre vondt på motstanderen. Men han var samtidig selv involvert offensivt og scoret ni ligamål i mesterskapssesongen.
Den offisielle Liverpool-historien fremhever nettopp hans kombinasjon av harde taklinger og gode pasninger som et perfekt supplement til klubbens offensive stjerner.
Det var også på dette tidspunktet at noen av de mest ikoniske Liverpool-fotballdraktene ble båret på Anfield. De klassiske røde Adidas-draktene fra slutten av 1980-tallet med Crown Paints på brystet er for mange Liverpool-fans synonymt med Barnes, Beardsley, Rush – og Steve McMahon.
I dag er nettopp Liverpool-retrotrøyer fra denne perioden blant draktene som umiddelbart bringer tilbake minnene om et lag som dominerte engelsk fotball.
Tre mesterskap og to FA-cuper
McMahon nådde totalt å vinne tre engelske mesterskap med Liverpool: 1985/86, 1987/88 og 1989/90.
I tillegg kom FA-cup-triumfene i 1986 og 1989. I finalen i 1989 spilte McMahon en direkte rolle da han la opp til John Aldridges tidlige ledermål i Liverpools 3-2-seier etter forlengelse mot Everton.
Da Liverpool vant mesterskapet igjen i 1989/90, var McMahon fortsatt en viktig del av laget. Han spilte 38 ligakamper og scoret fem mål i sesongen der Liverpool sikret klubbens 18. engelske mesterskap.
Bob Paisley beskrev kanskje McMahons betydning aller best:
“When Steve McMahon plays well, I always think that Liverpool will play well.”
Det var store ord om en stor spiller.
En spiller skapt for sin tid
McMahon forlot Liverpool til fordel for Manchester City juleaftensdag 1991. Dermed var det slutt på litt mer enn seks år på Anfield med 277 kamper og 50 mål.
Han hadde vært en sentral figur i den siste store Liverpool-generasjonen før klubbens lange ventetid på enda et engelsk mesterskap begynte.
Når man i dag ser de gamle bildene og Liverpool retro fotballdrakter fra 1980-tallet, er det lett å fokusere på de største offensive stjernene. Men Steve McMahon representerte minst like mye av datidens Liverpool: kvalitet, aggressivitet, vinnermentalitet og en fullstendig kompromissløs tilnærming til oppgaven.
Han var ikke alltid den spilleren som fylte mest på plakatene.
Han var bare en av dem man helst ikke ville være uten på banen.
Og for dem som elsker Liverpool fotballdrakter, Liverpool retrotrøyer og historiene om de spillerne som bar dem, er Steve McMahon en av de helt sentrale skikkelsene fra en av de mest ikoniske periodene i klubbens historie.
Gratulerer med 65-årsdagen til Steve McMahon.
